~Nata e erret e shpirtit
Imagjino nje moment ne kohe!!
Je vetem,eshte hera e pare qe prezantohesh me vetmine.
Je i dobet,je larg,je ne erresire.
Prej kohesh.
Papritur dallon nje forme mes erresires qe sa vjen e zmadhohet.
Eshte nje femije.
Te afrohet.
Tipare nuk dallon por sheh se nuk eshte duarbosh,nje kuti mban ne dore.
Eshte perballe.
Eshte ti.
Nga nje moment ne kohe.
Nje moment qe thelle e kishe fshehur,e kishe harruar.
Ste flet,vec te shikon.
Pafajshem,lenduar,zhgenjyer.
Sikur syte e tij te klithin ´´pse me harrove,pse me braktise´´ ?!
Ankthi te kafshon perseri e syte e tu nuk kthejne dot pergjigje.
Here shikon femijen e here shikon veten perballe.
Nje kuti,dy kuti.
Nga nje moment ne kohe,nga ky moment ne kohe.
Shume kohe kalon ne ato caste.
Muaj,vite,dekada,shekuj,mijevjecare,toka qe vuan,njerezimi qe zhduket,toka qe ringjallet.
Pastaj nje shperthim,e nje tjeter,e nje tjeter,universi qe numeroi sekondat e fundit,pastaj nje shperthim.
Pastaj drite.
Prape ne kte moment ne kohe,nje adult,nje femije,dy kuti.
Heshtje.
Te flet.
Degjon nje ze te ngjirur qe te gerric daullen e veshit te majte.
Jooo-mendon-Jo tani,nuk kam force.
E kote,mendimet nuk cbejne,vetem bejne.
Hapet,nje kuti.
Shikon femijen te rrethuar nga hijet e nje momenti ne kohe.
Sa lendove,sa vrave,sa poshterove,sa vodhe,sa genjeve,sa sdeshe.
Degjon egon qe qesh,fort,pathyeshem.
Hapet e dyta.
Shikon veten te rrethuar nga hijet e ktij momenti ne kohe.
Sa te lenduan,sa te vrane,sa te poshteruan,sa te vodhen,sa te genjyen,sa te deshen.
Degjon egon qe qan,fort,rrejshem.
E sje me vetem.
Je ti,nje femije fatkeq,dy kuti pandore,dy versione te egos,e hije pafund qe i mundesojne momentit te nguli kthetrat aq thelle ne histori.
Shikon hijet e sdi a jane aty te te flijojne,te te adhurojne,a thjesht te jene deshmitare te vetflijimit tend te fundit,ne ate tragjedi qe ti quan jete.
E ti ske cben tjeter pervecse te fshihesh.
Pas ca gotash guximi liquid,pas ca kokrrash shumengjyreshe qe buzeqeshje kane te gdhendur,qe premtojne lumturi,qofte dhe per disa caste.
Por te genjejne.
Ne fakt ti do qe te genjejne,te pelqen qe te genjejne,jane shoqeruese perfekte ne cmendurine tende.
E lutesh per shpetim.
Dhe ti genjen
Genjen veten se thelle thelle nuk e do,e percmon.
Te presesh shpetim do te thote te perqafosh shpresen,e ti e ke vrare me kohe.
Ne mos ti,dicka brenda teje.
Ne mos vrare,braktisur,dhuruar me aq altruizem ne momentet e tua vete-shkaterruese.
Ti kerkon te largohesh, i lutesh fort nje zoti qe si beson te te marri me vete.
Te te shpjere diku larg,kudoqofte,vec ktu jo me.
Kudoqofte do jete me mire,do jete nirvana ne krahasim me ate ferr qe po jeton.
Pastaj drite.
I shpeton erresires per ate nate.
Del ne drite e me nje buzeqeshje te konsumuar fsheh gjithcka cpo ndodh.
Ne fakt sdel ti por vec dy rrathe te zinj sysh,pasqyrim i denje i asaj cfare po kalon.
Si gjithmone askush nuk sheh gje,asnje se merr mundimin te shohi hijen tende ne sy,tja marri ate kamzhik qe fort ne dore shtrengon,e mbase ti thoje dy a tri fjale te ngrohta,qofshin edhe genjeshtra te bukura.
“Do behet mire,duro dhe ca,je i rendesishem”
Ne te rralle te pyesin cfare ke,por ti spergjigjesh,ndihesh me i vetmuar se mes erresires.
Ne fakt sheh vec imazhe njerezish qe hapin goje por snxjerrin tinguj.
Kupton se ne drite ke nxjerre avatarin tend,e ai nuk ndjen,nuk mendon,nuk merr dot sinjale a mesazhe ne frekuenca aq te larta.
Mundet thjesht te transmetoje imazhet,bardh e zi,ndonjehere vec zi,ndonjehere dhe gri.
Eshte vec nje trup qe kopjon gjestet e mimikat e krijuesit te tij,ne pritje te vizites se shpirtit,qe nuk vjen,qe ska per te ardhur.
Nje avatar ne drite,nje shpirt ne erresire.
Shpirti eshte ende ne tempullin e vuajtjeve te tij,ne nje cep,diku larg,i humbur mes dhimbjesh e kujtimesh,teksa hije te dy kohesh jane bere bashke dhe e shperbejne.
E marrin shtruar,nje shperberje pothuaj poetike,qe kulmon deri ne psheretimen e fundit te shpirtit,tek mendon se erdhi me ne fund shpetimi.
Por jo,ne rrahjen e fundit,ne molekulen e fundit te CO2 qe shpirti nxjerr,koha ndalon.
E nis ribashkimi.
Nxitimthi,ashper.
Duke u kujdesur qe cdo pjese te mos shkoj ne vendin e vet,si per tu siguruar qe mos ndjeje per asnje cast magjine e rikrijimit,mos ndihet me i njejti shpirt.
E pastaj e rishperbejne.
Cdo nate,cdo dite,perjetesisht.
E hijet vazhdojne procesin,te zellshem,te motivuar.
Nje perjetesi,dy perjetesi.
E hijet lodhen.
Dy perjetesi jane shume,vec per shpirtin jo.
Duan te largohen por shpirti si lejon.
Tashme jane pjese e pandashme e cmendurise se tij,skllever te mazokismit te tij.
Gjejne veten duke u shperbere e ribashkuar bashke me shpirtin,ngadale,shpejt.
Nje vals i pashprese dhimbje,keqardhje.
E hijet klithin,e shpirti qesh,e ego qan,e femija largohet.
Nje perjetesi,dy perjetesi
Ndalo se imagjinuari!!
M_P
Imagjino nje moment ne kohe!!
Je vetem,eshte hera e pare qe prezantohesh me vetmine.
Je i dobet,je larg,je ne erresire.
Prej kohesh.
Papritur dallon nje forme mes erresires qe sa vjen e zmadhohet.
Eshte nje femije.
Te afrohet.
Tipare nuk dallon por sheh se nuk eshte duarbosh,nje kuti mban ne dore.
Eshte perballe.
Eshte ti.
Nga nje moment ne kohe.
Nje moment qe thelle e kishe fshehur,e kishe harruar.
Ste flet,vec te shikon.
Pafajshem,lenduar,zhgenjyer.
Sikur syte e tij te klithin ´´pse me harrove,pse me braktise´´ ?!
Ankthi te kafshon perseri e syte e tu nuk kthejne dot pergjigje.
Here shikon femijen e here shikon veten perballe.
Nje kuti,dy kuti.
Nga nje moment ne kohe,nga ky moment ne kohe.
Shume kohe kalon ne ato caste.
Muaj,vite,dekada,shekuj,mijevjecare,toka qe vuan,njerezimi qe zhduket,toka qe ringjallet.
Pastaj nje shperthim,e nje tjeter,e nje tjeter,universi qe numeroi sekondat e fundit,pastaj nje shperthim.
Pastaj drite.
Prape ne kte moment ne kohe,nje adult,nje femije,dy kuti.
Heshtje.
Te flet.
Degjon nje ze te ngjirur qe te gerric daullen e veshit te majte.
Jooo-mendon-Jo tani,nuk kam force.
E kote,mendimet nuk cbejne,vetem bejne.
Hapet,nje kuti.
Shikon femijen te rrethuar nga hijet e nje momenti ne kohe.
Sa lendove,sa vrave,sa poshterove,sa vodhe,sa genjeve,sa sdeshe.
Degjon egon qe qesh,fort,pathyeshem.
Hapet e dyta.
Shikon veten te rrethuar nga hijet e ktij momenti ne kohe.
Sa te lenduan,sa te vrane,sa te poshteruan,sa te vodhen,sa te genjyen,sa te deshen.
Degjon egon qe qan,fort,rrejshem.
E sje me vetem.
Je ti,nje femije fatkeq,dy kuti pandore,dy versione te egos,e hije pafund qe i mundesojne momentit te nguli kthetrat aq thelle ne histori.
Shikon hijet e sdi a jane aty te te flijojne,te te adhurojne,a thjesht te jene deshmitare te vetflijimit tend te fundit,ne ate tragjedi qe ti quan jete.
E ti ske cben tjeter pervecse te fshihesh.
Pas ca gotash guximi liquid,pas ca kokrrash shumengjyreshe qe buzeqeshje kane te gdhendur,qe premtojne lumturi,qofte dhe per disa caste.
Por te genjejne.
Ne fakt ti do qe te genjejne,te pelqen qe te genjejne,jane shoqeruese perfekte ne cmendurine tende.
E lutesh per shpetim.
Dhe ti genjen
Genjen veten se thelle thelle nuk e do,e percmon.
Te presesh shpetim do te thote te perqafosh shpresen,e ti e ke vrare me kohe.
Ne mos ti,dicka brenda teje.
Ne mos vrare,braktisur,dhuruar me aq altruizem ne momentet e tua vete-shkaterruese.
Ti kerkon te largohesh, i lutesh fort nje zoti qe si beson te te marri me vete.
Te te shpjere diku larg,kudoqofte,vec ktu jo me.
Kudoqofte do jete me mire,do jete nirvana ne krahasim me ate ferr qe po jeton.
Pastaj drite.
I shpeton erresires per ate nate.
Del ne drite e me nje buzeqeshje te konsumuar fsheh gjithcka cpo ndodh.
Ne fakt sdel ti por vec dy rrathe te zinj sysh,pasqyrim i denje i asaj cfare po kalon.
Si gjithmone askush nuk sheh gje,asnje se merr mundimin te shohi hijen tende ne sy,tja marri ate kamzhik qe fort ne dore shtrengon,e mbase ti thoje dy a tri fjale te ngrohta,qofshin edhe genjeshtra te bukura.
“Do behet mire,duro dhe ca,je i rendesishem”
Ne te rralle te pyesin cfare ke,por ti spergjigjesh,ndihesh me i vetmuar se mes erresires.
Ne fakt sheh vec imazhe njerezish qe hapin goje por snxjerrin tinguj.
Kupton se ne drite ke nxjerre avatarin tend,e ai nuk ndjen,nuk mendon,nuk merr dot sinjale a mesazhe ne frekuenca aq te larta.
Mundet thjesht te transmetoje imazhet,bardh e zi,ndonjehere vec zi,ndonjehere dhe gri.
Eshte vec nje trup qe kopjon gjestet e mimikat e krijuesit te tij,ne pritje te vizites se shpirtit,qe nuk vjen,qe ska per te ardhur.
Nje avatar ne drite,nje shpirt ne erresire.
Shpirti eshte ende ne tempullin e vuajtjeve te tij,ne nje cep,diku larg,i humbur mes dhimbjesh e kujtimesh,teksa hije te dy kohesh jane bere bashke dhe e shperbejne.
E marrin shtruar,nje shperberje pothuaj poetike,qe kulmon deri ne psheretimen e fundit te shpirtit,tek mendon se erdhi me ne fund shpetimi.
Por jo,ne rrahjen e fundit,ne molekulen e fundit te CO2 qe shpirti nxjerr,koha ndalon.
E nis ribashkimi.
Nxitimthi,ashper.
Duke u kujdesur qe cdo pjese te mos shkoj ne vendin e vet,si per tu siguruar qe mos ndjeje per asnje cast magjine e rikrijimit,mos ndihet me i njejti shpirt.
E pastaj e rishperbejne.
Cdo nate,cdo dite,perjetesisht.
E hijet vazhdojne procesin,te zellshem,te motivuar.
Nje perjetesi,dy perjetesi.
E hijet lodhen.
Dy perjetesi jane shume,vec per shpirtin jo.
Duan te largohen por shpirti si lejon.
Tashme jane pjese e pandashme e cmendurise se tij,skllever te mazokismit te tij.
Gjejne veten duke u shperbere e ribashkuar bashke me shpirtin,ngadale,shpejt.
Nje vals i pashprese dhimbje,keqardhje.
E hijet klithin,e shpirti qesh,e ego qan,e femija largohet.
Nje perjetesi,dy perjetesi
Ndalo se imagjinuari!!
M_P
Redaktimi i fundit: